NYHETER
Med hjertet på rett sted
Hva er Serviceteamet? Etablert i 2012Drives av Bodø IndustriGir mennesker mulighet til å prøve seg i arbeidslivet ved å yte service til alle bedrifter på City NordOrdningen er meget populær hos alle bedriftene som får hjelp til å løse praktiske utfordringerFor mange har dette ført til ordinær jobb På senteret har 10 deltakere fått tilbud om jobb.Vi har i 2015  gjennomført 9340 oppdrag fordelt på året. Dette gir 180 oppdrag pr ukeDet var egentlig lærer hun skulle bli. Men Torill Winnie Kvig har lært seg å nyte livets omveier.-Ja, jeg hadde lyst til å bli lærer, og utdannet meg som cand.mag. Men sånn skulle det ikke gå, sier Torill Winnie Kvig. Før hun visste ordet av det, stod hun med begge føtter midt i et spennende, kreativt prosjekt, et sånt once-in-a-lifetime-tilbud som du bare ikke sier nei til. - Jeg hadde en venninne av samme slag, smiler hun, og dermed var Bloksberg glasskunst etablert. I 2 år drev de i lag i Bodø, og Toril fortsatte i 12 år for seg selv etter at partneren gikk andre veier.Torill Winnie Kvig vokste opp i «fjærsteinan» på Sør-Landego. En oppvekst i og med naturen. Sin aller første hundrelapp tjente hun på kveitefiske.- Jeg dro til byen med pengen i lomma, men klarte ikke å gi den fra meg. Den var så stor for meg, minnes Torill.-Med en pappa som var fisker, i den vanlige kombinasjonen med gårdsbruk, levdes livet i sterk avhengighet av naturen. Vi sådde, tok vare på hverandre, og jeg ble glad i vind og vær, glad i å være ute, og glad i å gå. Alt foregikk med utgangspunkt i været.Torills far var søndagsskolelærer. Hver søndag benket ungene seg på skolen, og lærte den grunnleggende bibelhistorien. -Helt fra den gang har jeg vært opptatt av åndelighet. Alltid vært en tenker. Hva er livet etter livet? Jeg tror på noe større, en sammenheng som er mer enn meg selv. Mot sluttfasen av Bloksberg oppstod et sterkt ønske om å gå den kjente pilgrimsruten fra fransk side av pyrineene, til Santiago de Compostella. 800 kilometer. 25 kilometer hver dag. Sju uker fordelt på tre ferier.-Det var helt fantastisk. Det eneste du trenger å tenke på, er å sette den ene foten foran den andre. Det skaper et enormt rom for å gå innover i seg selv. Det var etter denne turen jeg klarte å ta beslutningen om å legge ned Bloksberg. Det ble for ensomt, jeg savnet kollegaer, og det ble veldig krevende å skulle ta alt ut av eget bryst. Med seg fra vandringen har hun følelsen av å være på vei. Være sammen med noen som har et felles mål, uten at det trenger å uttales. Alle gikk med det kamskjell festet til sekken – da visste de… Menneskene hun møtte langs ruten, det var de som skape turen. Korte, intense møter, for så aldri å skulle møtes igjen. Den utrolige friheten ved kun å ha sekken på ryggen. Ingen telefon. Ikke internet. -Ved et tilfelle måtte jeg snu for å hente noe jeg hadde glemt. Jeg satte sekken fra meg i veikanten – hvem ville vel ta den? Da jeg kom tilbake, hadde noen lagt tre tusenfryder på sekken. En liten oppmerksomhet, et lite «velkommen tilbake». Så lite – men noe jeg aldri glemmer. Hun lærte det da, Torill, at en gruppe trenger ikke å si eller gjøre så mye for å gi hverandre trygghet. -Det trenger ikke være de store tingene. Det kan være nok å vise at jeg ser deg…Da glass gikk fra å være jobb til å være hobby, stod Torill foran et veiskille. Igjen ble læreryrket parkert, men ønsket om å jobbe med mennesker ble godt kultivert. Via små omveier begynte Torill hos Bodø Industri. Og der har hun blitt værende. En av hovedoppgavene er å lede Serviceteamet ved City Nord. -Her jobber vi skulder ved skulder. Ingen skal behøve å gå ut alene. Kanskje det beskriver hvorfor enkle oppgaver blir så utrolig viktige: Å skyve handlevogner, for eksempel. Fordi vi gjør det sammen. Noen skyver, noen drar, noen styrer. Ingen forstår helt hvorfor, men jeg elsker det. I dag er det ni personer som prøver seg i arbeidslivet via Serviceteamet. Noen er i arbeidsavklaring, andre i arbeidsutprøving. Utfordringene er like mange som deltakerne. Men felles for dem alle er at det er hensiktsmessig å ha en praksisarena. - Her er arbeidsdagen så nært opp mot det ordinære arbeidsliv som bare mulig. Med over 100 butikker på senteret, blir dette et stort og åpent utstillingsvindu mot næringslivet. Det er gull verdt. Eksponeringen foregår naturlig i løpet av en dag. Enkelte ganger blir jeg utålmodig på deres vegne. Men veldig ofte er tiden en suksessfaktor. Er det noe som er vanskelig, tar vi det fram og ser på det. Som trollet i fjellet blir det mindre og mindre når sola får skinne på det, og til slutt blir det borte..Det er mange som blir syke av all perfeksjonismen, tror Torill.- Hvis vi kan være krykker noen kan bruke når veien er tung og kronglete, er det en god dag på jobben for meg. Det er så mye utfordrende press overalt, og en dag kan det være jeg som trenger den samme hjelpen.For Torill ble det viktig å tørre og gå innover i seg selv for å møte sin egen sårbarhet og sin egen feighet. Historien starter for 26 år siden. I  løpet av noen minutter ble hennes store kjærlighet, havet,  livets største trussel. -Sønnen min, Daniel, var baby. Vi hadde vært på besøk hos foreldrene mine på Landego, og hjemturen gikk «Værran rundt». Mens vi var mellom Helligvær og Givær, kom uværet som kastet på oss. Pappaen hans var oppe på dekk, og i lang time, mens jeg tviholdt på gutten min, var jeg sikker på at vi hadde mistet han. Etter dette ble havet noe farlig. Noe uovervinnelig. Helt til i fjor vinter. Da meldte Torill seg på svømmekurs for voksne, for å tørre å være i vann. Etterpå ble det kajakk-kurs. -Hver dag møter jeg mennesker som konfronterer sin angst. Hvorfor skulle ikke jeg gjøre det samme?Nå vet jeg akkurat hva de snakker om når de svetter i hendene. For å vite det, måtte jeg tørre å vise meg sårbar. Hun kommer aldri til å glemme instruktørens ord da hun skulle sette seg i kajakken for første gang. - Torill, du skal få låne min trygghet. Men jeg skal ikke presse deg, det er du som må ta valget. Det er akkurat det jeg gjør i jobben min. Jeg låner bort min trygghet. En periode ble det kreative tomrommet etter heldags kunstnerisk aktivitet fylt med noe helt annet: Ikonmaling. Alternativ kunst, med en historie knyttet opp mot religiøsitet. -Lørdagene med søster Else Marie på det katolske klosteret i Bodø ble etter hvert ukas høydepunkt. Med sin pirkete nøyaktighet var det var så meditativt nedstressende at det nesten ble en besettelse. Malingen ble noe jeg kunne forsvinne inn i. Det ble ikke snakket så mye, det var ingen påtrengende åndelighet involvert, men det var noe som brakte stor ro inn i livet mitt. Etter dette skjønte jeg den roen som finnes i et kloster, og jeg skjønte at jeg hadde funnet mitt eget kloster: Maling, glass, yoga og meditasjon. Etter Bloksberg var det mye stress i livet mitt, det hadde vært år med mye jobbing, jeg følte meg sliten. Nå fikk jeg hentet meg inn, uten å tenke på å prestere. Fortsatt driver Torill med glasskunst på hobbybasis.- Det er glass som er min palett. Når jeg får en idé, er det gjennom glasset jeg ser. Det å skjære i svære glassark, sette sammen og se nye mønstre tre fram, det er en så stor del av meg at det kan jeg ikke slutte med. Selv om hun trives godt med bylivet, er det på Landego hjertet er. Drømmen er å ha sin egen hytte der ute, nært nok havet til at hun kan sitte på verandaen og kaste stein.  Eller bare være alene.- En times stillhet hver dag, det er jeg avhengig av. Navn: Kenneth Øyen, 38 Hva: Jobber for Serviceteamet Hvor: City Nord Hvorfor: Restartet livetTryggere for hver dagDet er mange grunner til å havne utenfor arbeidslivet. Kenneth oppsummerer sine i to ord: «Belastet livsstil».For bodøgutten kom den verste eskaleringen et sted i 20-årene. En utløsende faktor var nedbemanning på daværende arbeidsplass, samtidig som han mistet et nært familiemedlem. Ingen unnskyldning, men kanskje en slags forklaring, mener Kenneth selv. Livets brutale krasjlanding førte til mange år uten fast jobb, og han gruet seg veldig til å være i en situasjon der han skulle møte nye mennesker hver dag.─ Men her hadde jeg alltid en ved siden av meg. En som kan rutinene, og gjør meg trygg. På formiddagen møter jeg stort sett butikksjefene, og de fleste er imøtekommende og takknemlige. Til å begynne med følte Kenneth seg presset til å komme seg i aktivitet.─ Den store forskjellen er at nå ønsker jeg det selv. Det satt langt inne, men nå drømmer jeg om å være i ordinær jobb igjen. Imellomtiden bruker jeg denne sjansen til å bli kjent med meg selv på nytt. City Nord er en god mestringsarena.  Hvem: Anders Furre, 36 Hva: Jobber for Claes Ohlsson Hvor: City Nord Hvorfor: Fikk fast jobb via ServiceteametWow - for en sjanse!Anders spilte seg vekk, bokstavelig talt. Men da nettspillet Wow hadde tatt hele styringen i livet, sa Nav stopp - heldigvis!─ De tvang meg til å begynne på noen kurs, og det er jeg kjempeglad for i dag. Hadde jeg fått bestemme selv den gangen, hadde jeg fremdeles sittet hjemme og spilt mesteparten av døgnet, sier Anders åpnet og ærlig. Han synes det er viktig å si nettopp det, at noen ganger er det på sin plass at andre setter ned foten. For han ble det starten på en ny og positiv fase i livet.─ Jeg var med i det aller første serviceteamet her på City Nord, i 2012. Tre ganger i uka hadde jeg som oppgave å sette ut varer i hyllene hos Claes Ohlsson, og det tok bare et par måneder, så fikk jeg tilbud om fast jobb, forteller han. Å bli fanget i en spillverden innebærer ofte å snu døgnet. Dermed mister man mye av det sosiale nettverket.─ Å komme seg ut i jobb hjalp meg til å bryte dette mønsteret. Fra å grue meg til å treffe folk, har jeg nå en jobb jeg gleder meg over. Nå har jeg gjenopptatt kontakt med venner, og driver med terrengsykling på fritiden. Takket være et spart i «ræva» og en ny sjanse, sier Anders. 
CITY FORDEL